Roer seg fort ned
Men så snart kampen er over er de fremme og håndhilser, takker for kampen og gir ros til motstanderen. På tribunene sitter det ungdommer, som tidligere i dag var motstandere, og hygger seg i lag. Overgangen fra løve til lam har aldri vært så rask, ei heller så tydelig, som den er i Breivikahallen denne helgen. Jeg har snakket med Lise Balteskard, en av arrangørene for årets NNM. Hun kan det meste om lagene, trenerne og spillerne som deltar i år, og har dette å si om den unike stemningen spillerne skaper sammen.

- Kampene er alltid intense, og alle vil vinne, men etter kampene er alle og gratulerer og trøster hverandre, helt oppriktig! Det er samspill i lagene som deltar, men det er også et samspill mellom alle som deltar på turneringen.

 

Skal vi tro henne, burde mye av kreditten for det gå til apparatet rundt spillerne.

- Det kommer mye av holdninger ovenifra, trenerne her viser en veldig sunn holdning og er gode forbilder. Det smitter videre på spillerne. Hvis for eksempel en spiller på et lag skader seg, og motstanderlaget har en som fungerer som fysioterapeut hjelper gjerne han til med å lappe motspilleren sammen, slik at han kan spille videre.

 

Hun er også overbevist om at spillerne selv har skjønt noe veldig viktig, for den største grunnen til samholdet på tvers av lagene mener hun er slik.

- Spillerne har vel skjønt at de ikke kan drive med en sport hvor de mangler motspillere, derfor må de ta vare på dem også. Volleyball er ikke en veldig stor sport, så det gjelder å ta vare på de som er med. Det høres kanskje ut som at vi alle er en stor, lykkelig familie,

sier hun, før hun smiler og utbryter:

- Og det er vi!